Holy shhh!

2 mnd igjen!!; What? Quoi? Hæ?
I dag er det akkurat 2 måneder til hjemreisen står for tur. Først og fremst; hvem skulle tro at lille meg skulle klare seg alene på andre siden av jorda i hele 265 dager? Og hvem skulle nå tro at etter 265 dager av det som nå er min hverdag skal nå gå tilbake til det som refereres til det "normale"? Det er helt utenkelig at dette eventyret også kommer til å ha en ending i løpet av ca. 60 dager!! Språket, skolen, venner, familiene her og alt har bare blitt mine daglige ritualer og nå skal jeg dra fra det og aldri kunne oppleve det samme igjen. Det er jo også verdien av å gjøre noe sånt som utveksling; at du får bare én sjanse i livet, men jeg mener; det føles jo som i går at jeg sa hade til mamma, pappa og Kristian på flyplassen. Jeg har så utrolig mange blanda følelser når jeg tenker på å dra hjem. Jeg vet ikke om jeg skal gråte eller le. Kanskje begge?

Travel!!

  I can't even manage to put my desire to travel into words at this moment. These past days the little adventurer inside of me has drastically awakened screaming wanderlust. I am longing to jump on a plane and just go wherever my heart desires.I am longing for the world to amaze me with all it has to offer. All I want is to explore everything. I want fresh salt-water breeze to fill the bottom of my lungs. I want snow-white sand to gently tickle my toes. I want green palm trees to cover me in the shade. I want the sun to shine so bright that tan lines will show. I want my mind to be curious. I want myself to experience what brings to greatly astonishment of what so ever newly was explored.

Florrrridaa (palm tree emoji)

Spring Break var forrige uke og med det dro jeg ikke til Mexico og festa til utpå natta var lang som de fleste unge amerikanere gjør, men jeg tok meg heller en liten familietur til solstaten Florida. Min første vertsfamilie the Seeger's inviterte meg med noe jeg slettest ikke takka nei til. Det var min første gang i Florida og folk som får bo der i ett år er veldig heldige (shoutout til Marthe Reiersen ;) ) Men, så var det én ting da. Vi kjørte dit. Jeg vet ikke om det sier dere noe hvis dere ikke er kjent med amerikansk geografi, men det.er.et.veldig.langt.stykke. Period. Vi brukte to dager ned og to dager tilbake. Rundt 13 timer i bil each day. Vel, the silver lining here er at verstbrødrene mine var veldig flinke å ikke krangle for mye (og for å si det; når de først gjorde det var det veldig deilig å bare være på sidelinja og fnise litt fordi det var for en gangs skyld ikke meg som krangla med broren min. Kristian ilu) Uansett på veien ned overnattet vi i Tennessee hos en venn av dem. Tennessee er det søteste! Det var akkurat sånn jeg hadde forestilt meg; gårder overalt, veldig on the countryside og gårdsdyr og grønt og fint! Må si jeg venta litt på at en cowboy skulle komme ridende forbi og ta meg med på hesten sin, men ja, det skal da sies at ikke skjedde uheldigvis. Vi kjørte gjennom statene Iowa, Missouri, Kentucky, Tennessee and Georgia (that would be all). 

(Fortsetter under bildene så det er litt morsommere å lese :)